Tekster

Jeg tenker på den tida, mer enn hundre år sida Jeg husker ikke lenger ditt navn Flukten over havet Flukten gjennom drømmen Flukten til et annet land To sønderrevne skip, to skadeskutte fugler I drift over havet en gang To skipbrudne sjeler på rømmen på kneipene i Nyhavn I København, i København Jeg driver gjennom gatene i regn og vind og våkenetter I København Samtaler om bøker over øl og snaps og smørrebrød Og Wessels piker vin og sang Si meg: Havnet vi på Café Bernina noen gang? Jeg kan'ke kreve noe av deg, noe livstegn, min venn Jeg hadde håpet å se deg, å se deg, igjen I København, i København Jeg driver gjennom gatene i regn og vind og våkenetter I København I København, i København To unge trøtte menn under stjernehimmelen I København Det siste som jeg hørte, du hadde gått før tida Tida rant for fort ut for deg Du hadde søkt et vannhull og drukna i en rennestein Men ryktene florerer, og sannheten har mange navn, ikke sant? Jeg kan'ke kreve noe av deg, noe livstegn, min venn Jeg hadde håpet å se deg, å se deg, igjen I København, i København Jeg driver gjennom gatene i regn og vind og våkenetter I København I København, i København To unge trøtte menn under stjernehimmelen I København

Ine, livet går videre Du gir deg hen til en stødig mann En som gir deg trofaste hand Ine, stell sårene dine Mye er gjennomlevd tid Men noe vil for alltid forbli Som lyden av småbarnsgråt Lyd av en smektende låt Trenger seg for alltid inn Inn i en ung mors sinn Ine, en sen nattetime Vil for alltid bli i ditt sinn Også han som du varsomt lot inn Og Ine, var det først en venninne? Som sa at du hadde en venn En som tilhørte fienden Men hva bryr vel du deg om det Krig er for lengst blitt fred Livet er mer en champagnesprut Og nå er fredsrusen sovet ut Du er fri min venn Gi slipp på det som var Du er fri, fri, ja fri igjen Ine du vet isen skal tine Vårflommen kommer igjen La det gamle få fred min venn Så farvel til bygdedyret Det hånlige, smålige fliret Og det de skriver i avisene Er det sant? Nei, det har aldri vært sant Du er fri min venn Gi slipp på det som var Du er fri, fri, ja fri igjen Du er fri til å finne Deg selv i det som var Du er fri, fri og suveren Ine, du kjenner disse stiene Du har vandret dem om og om igjen Du har trosset hver meter av Så ta en velfortjent hvil Med verdighet og stil Lukk dine øyne, og kjenn godt etter Hva er det som fukter huden din? Er det en tåre på ditt kinn? Du er fri til å finne Deg selv i det som var Du er fri, fri og suveren

En hånd på relingen Den andre i ei lomme Vannkjemma hår, sixpence og snadde Blikket viker ikke en tomme Du drar bort fra regn og skodde Fra tunge, mørke fjell Fra hvite naust og trehus Det er som å drive bort fra seg selv Til det vidåpne havet Der noe fremmed i deg slipper løs Du seiler ut, du seiler ut En strilegutt stikker til sjøs Du får hyre på en lastebåt På Uniten, på trampfart Ut fra Bergen, ut på Vågen Ut dit der havet er gråsvart Som fyrbøter, som lettmatros Aller neders på rangstigen Du seiler med krigsseilere Like etter krigen Menn med sår i sjela Tatoveringer på armer og brøst Du seiler ut, du seiler ut En strilegutt stikker til sjøs Laster bananer i Willemstad Sover varmen bort på dekk Så ut i ståket i havnekneipene Fyll og rør i lange strekk Men så truer mørke skyer Tuberculosis microbacterium Du blir mann til sjøs med feber, tåkesyn og hosterier Så i horisonten skimtes Manhattan Skyline i en døs Et ankerfeste, en avmønstring For en strilegutt til sjøs Fra innløpet til New York Statue of Liberty, Ellis Island Fra et sjømannshjem til et hospital Der et sted ender seilasen En halv mann tilbake Farvel til metropolen Fløyet hjem til rekonvalesens Ved Lyster Sanatorium Du seiler ut, du seiler ut En strilegutt vender hjem

Hun ligner en engel, en engel i natten En lysende diamant Hver øredobb er festet med omhu Og kjolen og smykkene er elegant Hun ligner en engel, en engel i natten Svart imot hvitt Hun stiger inn i en taxi, skal inn til sentrum i natt I en fremmed by, i et fremmed land Med drømmer og drinker Og blinkende lys fra en gamlebyhavn Og en båt som klapper til kai I en by ved Rivieraen Hun ligner en engel, en engel i natten Hun er utenbys Hun er oppspilt og glad, for imot henne stråler det fra tusen lys Hun ligner engel, en engel i natten Med drifter og savn Blant myter og gåter og løgner og sannheter Og bølger som slår imot land I en fremmed by, i et fremmed land Med drømmer og drinker Og blinkende lys fra en gamlebyhavn Og en fest som har tatt til I en by ved Rivieraen Men også engler trår feil Beruset av lys, forført i en natt Og i morgengryet våkner hun Ensom og forlatt I en fremmed by, i et fremmed land Med drømmer og drinker Og blinkende lys fra en gamlebyhavn Og en båt som legger ut Fra en by ved Rivieraen

Bare meg igjen på perrongen Siste toget gikk i natt Dette tærer på mine reserver Av utholdenhet og kraft For jeg må stå igjen der de andre Forsvant i en tåkedis, en etter en Det bare måtte bli meg Last Man Standing Last Man Standing Last Man Standing Ingen veier ut, dette er skjebne Et lukket rom jeg er blitt stående i Sommerens siste servitrise konverserer med meg Og serverer et glass bittersøt Negroni Det er bare hun og jeg i denne verden Der lysene slukker, ett for ett Det bare måtte bli sånn Last Man Standing Last Man Standing Last Man Standing Last Man Standing Last Man Standing Jeg er ikke den som reiser busta Eller står med våpen i hånd Jeg forlater skuta, som skutas kaptein Som aller siste mann Jeg blodfattig og blek i huden Jeg holder fortet så godt jeg kan Har denne byen under huden Demonene i meg holder stand Vandrer videre i gatemørket Og speider etter hotellet mitt for nok en natt Jeg er alt vi har igjen Last Man Standing Last Man Standing Last Man Standing Last Man Standing Last Man Standing Last Man Standing

Morgenlys over holmer og skjær Vinden her har løyet av Han våkner tidlig, og nå står han her I sitt paradis, og tar et morgenbad Sangene han skrev i høst- og vintermånedene kan slippe fri Om du ser en mann med armene strukket fram, er det han Langt mot nord med hav og himmel i sin favn, i sin favn Han har bygget opp et liv langt i fra land Ingen plageånder, ingen postgang Bare drømmene og driftene som bryter som bølger mot strand Ute i havgapet står han i sjøsprøyt og skum Ute i havgapet står han i det frie åpne rom Han fryser inne her hver vinter Men isen bryter opp igjen hver vår, hver vår Til en sommer Til en sommer Han lar byen være der den er Byen med sin kjøpmannssang Blodet strømmer mye friere her Okkulte drømmer bor i han Ord som blir til sanger står som steinstatuer i havgapet et sted Og de synger om en mann som strekker armene fram Langt mot nord med sin kvinne i sin favn, i sin favn De har bygget opp et liv langt i fra land Ingen plageånder, ingen postgang Bare drømmene og driftene som bryter som bølger mot strand Ute i havgapet står de i sjøsprøyt og skum Ute i havgapet står de i det frie åpne rom De fryser inne her hver vinter Men isen bryter opp igjen hver vår, hver vår Til en sommer Til en sommer

De har noe på deg De har noe på deg De har noe å skrive om De har noe å skrive om Noe fra langt tilbake i tida Noe fra langt tilbake i tida Som et blikk som står og stirrer En fortid som står og dirrer Hva var det så du gjorde? Hva var det så du gjorde? Du tok deg vel til rette Du tok deg vel til rette Og nå skal alt dette for en dag Og det kommer bare igjen og igjen Er fortida en fiende eller venn? Ja, det kommer bare igjen og igjen Er fortida en fiende eller venn? Det koker i eteren Det koker i eteren Varsellampene lyser Varsellampene lyser Se, det står noen der og peker Det står noen der og peker De står med penn og blitzlys De står med penn og blitzlys Du skaffet deg et navn Ja, du skaffet deg et navn Og nå er allting tilsølt Ja, nå er allting tilsølt Alt er så dyptfølt, likevel så fjernt Og det kommer bare igjen og igjen Er fortida en fiende eller venn? Ja, det kommer bare igjen og igjen Er fortida en fiende eller venn? Du går inn i skogen Du går inn i skogen Til ensomhet og stillhet Ensomhet og stillhet Gjem deg i hytta! Gjem deg nede i hytta! Men du går ned mot havet Du vandrer ned mot klippene Det er loddrett ned en fjellvegg Loddrett ned en fjellvegg Den skarpe egg, og havgapet til sist! Kast den første steien Du som selv er uten skyld Kast den første steinen Du som selv er uten skyld Kast den første steinen Kast den første steinen Kast den første steinen Kast den første steinen

Jeg er Jens Johan Johansen Fra Svartfjell på Senja På vei til mitt Wisconsin Over Atlanteren, fra Kristiania Vi er et skip med emigranter Vi reiser vekk fra alt Ombord i en danskeid damper Over sju hundre sjeler har de talt Så farvel til all vår armod Vår bitterhet, vårt savn Nå legger vi vår skjebne I en fjern og fremmed anløpshavn Stornoway, Stornoway Jeg skjenker deg en del av meg i din havn Stornoway, Stornoway Jeg skriver ned mine bønner i ditt navn Vi våkner opp en morgen Av et skarpt og massivt smell Vi går på grunn den morgenen Det vi trodde var en brottsjø var et fjell Det er vill panikk og gråt Men jeg får kone og barn på dekk Så finner jeg en livbåt Men da jeg snur meg om så er de vekk Stornoway, Stornoway Jeg skjenker deg en del av meg i din havn Vi driver opp langs kysten De gir oss mat og klær Ett hundre frosne sjeler Men ingen vet hvor resten er Før meg hjem, før meg hjem Ferden over Dammen er så stri Glem aldri dem som ble igjen Ved Rockall, Hebridene, hviler de Jeg er Jens Johan Johansen Fra Svartfjell på Senja Jeg har nådd mitt kjære Wisconsin Jeg reiser aldri mer herfra Men i mine marerøm går jeg stadig på et skjær Og skjenker mine bønner til øyfolket langs kysten der Ved Stornoway, Stornoway Jeg skriver mine bønner i ditt navn

Isen revner, en råk bryter frem Hun myser mot solen, hun kan leve igjen Her hvor hun har bodd hele sitt liv Delt seng med sin mor inntil den siste tid Den siste tid har vært en spennende tid Ingen vet hva hun har vært innviet i Ingen kjenner hennes ungpikedrømmer Underlige, dulgte underlivsstrømmer Det er våpløsningens tid Når innlandsisen revner Og vannmassene flyter Og byen stiger frem Av industrien som grunnla den En gang var byen fylt med tyske soldater Blendingsgardiner og mørklagte gater Forbudte drømmer og intime scener Avbrutt av strømbrudd og luftvernsirener Og naboene lyttet i en trappeoppgang Til «Stenka Rasin», piano og sang Og moren din sang og tok gardinene ned Og sydde om til kjoler, som andre mødre Det er høstmånedenes sang Og innlandsisen fryser Og Kraftstasjonen lyser Som en ild som holder stand I et mørklagt vinterland Isen revner, og en råk bryter frem Hun myser mot solen, hun kan leve igjen Her hvor hun har bodd hele sitt liv Delt seng med sin mor inntil den siste tid Den siste tid har vært en spennende tid Ingen vet hva hun har vært innviet i Ingen vet hva hun tenkte den gang Alt jeg har er en strofe og en sang Om våpløsning og fred Og en innlandsis som revner Og vannmasser som flyter En by som speiler seg I et innlandsvann i meg

Jeg tok en tur i Gamlebyen I hjertet av mitt vakre Tallinn Det var lørdagskveld med mye liv og larm Og fra en fortausrestaurant: Heftige rytmer, heftig sang Der satt det en trio og spilte i en vinduskarm En trio i Tallinn Det var bare å seile inn Land i sikte for en nødstedt byturist! Røsten til en baltisk Joplin Du kunne høre over hele byen: En vokalist, en trommis og en gitarist Jeg skulle egentlig ingenting I hjertet av mitt vakre Tallinn Jeg skulle bare se på kirker og på hus Men så endte jeg opp på en barstol For å glo på kveldens toppidol: Hun med gigafrisyre som sang sin fete blues I en trio i Tallinn Kompet gikk som en dampmaskin Røsten var så sprø som rustent jern Det var røsten til en baltisk Joplin Du kunne høre det over hele byen En by som før var så fremmed og så fjern Men jeg tar gjerne den samme vei Tar gjerne med en blondine som deg En lørdagskveld med mye liv og larm Vi tar det hele om igjen Ser Tallinns svar på bluesdronningen Og en trio som spiller så heftig i en vinduskarm En trio i Tallinn Du kjenner suget i magen din Det er bare å slå seg ned først som sist Røsten til en baltisk Joplin Vi kan høre over hele byen: En vokalist, en trommis og en gitarist En trio i Tallinn Du kjenner suget i magen din En gitarist, en trommis og en vokalist

Det siste tegn fra deg var nådeløst Pusten din, så gjennomtrengende Å rusle ned esplanadaen er min trøst I en liten by ved havet til en strandkafé Der kan jeg skimte dine trekk I hver forbipasserende Og hvorhen jeg reiser vekk Så er du stadig med Jeg går fra taxiholdeplassen og ned til stranden Tar en espresso og en sangria på kafeen Og skuer etter skip på horisonten Mens sola sluker havet og blir døddrukken Der kan jeg smake havets salt Når jeg legger ut på svøm Der kan jeg memorere alt Som biter av en drøm Den sitter i, den sitter i Den sitter i — til evig tid Alt sitter i, alt sitter i Alt sitter i — til evig tid Jeg ser fulle rader av fargerike husfasader En døsig sol kneler ved mitt bord Tett med folk som fyller strandpromenaden Men jeg er uten språk og uten ord Og du kommer som en fremmed gjest Så jeg skyver fram en stol Du er den siste rest Av en søndерreven sol! Den sitter i, den sitter i Den sitter i — til evig tid! Alt sitter i, alt sitter i Alt sitter i — til evig tid Det siste tegn fra deg har fulgt meg hit Pusten din — allestedsnærværende Jeg ser havet sluker sola, bit for bit I en liten by ved havet, på en strandkafé

Gi meg av det beste, av det fineste du er Jeg er som de fleste, men jeg passer ikke her Gi meg av det beste, av det fineste du har Jeg er som de fleste, full av spørsmål og ingen svar Vi var lastet opp til randen, alt vi så var hav og vann Vi var menn og kvinner, barn, gamle, syke og hva vet jeg ikke Netter uten søvn, lite mat og lite drikke Dynket ned i svette, vi så syner, vi så skikkelser… På en strand, omsider land, omsider land Omsider land.. Vi så silhuetten av en by, i lette slør av tåke Et fata morgana, som svøpt i en gåte En fremmed by, både fjern og nær Ugjennomtrengelig, som alle våre drømmer er Vi hadde betalt en høy pris, for vårt kommende forlis For å drive langt til havs uten mannskap og maskin Alle gravene utpå havet, alle skip som gikk på grunn Alle drifter og drømmer som sank til bunns Og i kneiper og smug finner en sjømann sin brud Vi søkte en prinsesse en gang av Zevs Vi hadde ingenting som holdt oss igjen Vi hadde ingenting, om vi noensinne kom frem Italia Menn med hvite munnbind myldret frem Mare Nostrum — en overfylt brønn Mare Nostrum — en synkende drøm Mare Nostrum — hva var det de sa? Mare Nostrum — og hvor skal vi dra? Min venn som flyktet med meg Helt fra starten var han med meg Han svevde mellom liv og død hver natt Mareritt red mannen Mens svetten drev på pannen Han mumlet noe om druknede og om lik som drev i land Om politi med schäferhunder Om piggtrård og vakttårn som vi snek oss under.. Han sa: «Papirene seiler med vinden og ut på havet…» Mare Nostrum — en overfylt brønn Mare Nostrum — en synkende drøm Mare Nostrum — hva var det de sa? Mare Nostrum — og hvor skal vi dra? Gi meg av det beste, av det fineste du er Jeg er som de fleste, men jeg passer ikke her Gi meg av det beste, av det fineste du har Jeg er som de fleste, full av spørsmål og ingen svar Gi meg dine avenyer, katedraler, boulevarder Gi meg Champs Elysées, Petersplassen, gamle kongegraver Parthenon, Invalidedomen, gamle festningsverk og bomberom Restene av Warszawa, Donau og Daugava, Neuschwanstein, mildt Pariserregn Louvre og Louisiana, Karlov Most og Mala Strana Gi meg dønningene ved Dover-Calais Gi meg ditt vidstrakte Atlanterhav Mare Nostrum — en overfylt brønn Mare Nostrum — en synkende drøm

Først kom en liten gutt, med blodig fjes og sotet trut Og nynnet på en liten visestubb Hånd i hånd med søsteren sin Som spilte på en tamburin De kom ifra den bombede byen Og så enda en som hjemløs stod Etter flammer og inferno I ruinene i innerst i Aleppo De stilte seg opp i gatene Og flere ville være med Det var bekken som ble til en flod Og i gatene kom de i følge og flokk Alle bilene stampet i kø Til taktfaste rytmer fra blikkfat og lokk Lød sangen om frihet og brød Toget gikk fra hjem til hjem Og fyltes opp med alle dem Som mange hadde gitt opp å finne igjen Sånna som ei lita ei de hadde glemt I den sammenraste bygningen Hun tuslet ut som om ingenting var hendt Som en blomst som gror i grå betong Som en puppe ut fra sin kokong Et skrangletog gjennom vind og regn Og siden kom det mange fler Ja hundrevis, titusener Og de plukket med seg det de fant langs veien Og i gatene kom de i følge og flokk Og bilene stampet i kø Til taktfaste rytmer fra blikkfat og lokk Til sangen om frihet og brød Fra skitne smug i Napoli, fra favelaen i Rio by Fra Bombay og fra Ciudad Juaréz Fra et lite sted i Sør-Sudan, fra Jemen og Afghanistan De dannet en lenke med hendene Fra Nordkapp og til Malaga Fra Grønland og til Ankara Og en linje ned til Emiratene På kryss og tvers over ekvator Fra Georgia til Equador Fra Nigeria, Myanmar og Statene Og i gatene kom de i følge og flokk Alle bilene stampet i kø Til taktfaste rytmer fra blikkfat og lokk Lød sangen om frihet og brød

Den siste natten kom et siste fly Det siste toktet over vår spøkelsesby Så står vi her igjen Så står vi her igjen Og ser rødskjæret over nattehimmelen Og ser rødskjæret over himmelen Den siste natten brant gården min ned Farvel til mine kyr og min familie Nå står jeg igjen Nå står jeg igjen Med et lite barn som sovner inn på armen Med et lite barn på armen Den siste natten la alt i grus Bak meg fins rad på rad med døde hus Det er ingen her igjen Det er ingen her igjen Bare mil på mil med svarte hull og gul ørken Bare mil på mil med ørken Den siste natten ble langsomt dag Den dagen tok byen sitt siste åndedrag Nå står vi her igjen Nå står vi her igjen Og skuer etter lysstriper på himmelen Og skuer opp mot himmelen

Sitt ned, ta et glass Det er mørkt og kaldt der ute Det fins ikke buss eller tog som er i rute Glørne på peisen kan varme oss til det er seint For vi har så mye å snakke om du og jeg La alle andre styre slik de vil Jeg vil gjerne sitte her litt til Har et rom like ved Du vet nok hvor jeg mener Du trenger ikke bry deg om det hvis du vil være alene Uansett vil tiden hanke oss inn Men i kveld er tiden ingenting La alle andre streve som de gjør Jeg kan gjerne sitte her til jeg dør

Iblant står jeg og skuer mot En skigard i sommerregn Løvetann og hesselrot Hest og vogn ved veien Småpiker i kløvereng Med blomsterkrans i håret Og som en sølvklar låt fra en felestreng Er dagen nå midt på året På Gamle Bygdevei — et sted i sjelen Gamle Bygdevei — så du er her fremdeles Gamle Bygdevei — et sted her inne Gamle Bygdevei — gi meg fred i sinnet Og jeg søker gjennom hele byen etter deg og den tid som en gang var Og jeg driver gjennom hele byen på en vei som ingen ende tar En rune risset inn i bein En skigard som tørker inn En bygdvei med grus og stein Slynger seg gjennom mitt sinn Jeg vet knapt nok hvor du er i geografien Enn så lenge er jeg her i periferien Gamle Bygdevei — et sted i sjelen Gamle Bygdevei — så du er her fremdeles Gamle Bygdevei — et sted her inne Gamle Bygdevei — gi meg fred i sinnet Og jeg søker gjennom hele byen etter deg og den tid som en gang var Og jeg driver gjennom hele byen på en vei som ingen ende tar

Dyveke sitter på hertugens fang Og hun smiler til han Hun er en jomfru fra Amsterdams handelsstand Og hun sovner og hun våkner hos samme mann, i armene hans Etter kveldens eventyrlige evenement, med kongelig dans Meg har de stemplet som frillemor, men jeg styrer storfinans Dyveke synger med smektende røst, ifra Hvidøre slott Hun danser så lett med en kappe i blått Og hun drømmer om en ridder som reiste så langt, til fremmede land Før han kom hjem til København, og Dyvekes favn Hun trenger intet sendebud med sannhetens rette navn Dyveke går på kongelig grunn Og på høvisk vis Hun mistet sin dyd, og det har sin pris Og jeg kan lese i hånden når dagen er slutt, at den tiden er nær Da folk som meg må flykte ut, på flyktningens ferd Hoder skal rulle fra blokken der bøddelen hvesser sitt sverd Dyveke ligger på sotteseng, og hun sovner nok slik Mens Kongen bedriver sin Østersjøkrig Og han mister forstanden når han mister sin venn, hans livs øyensten Og folk som før var i hans Råd, er nå fienden Meg har de fengslet for hekseri, og bålet har de tent

På tide å gå en annen vei På tide å skue etter deg Alt som jeg gjorde, alt som jeg sa Vil bli brukt mot meg når jeg drar herfra Vil bli brukt mot meg en dag På tide å knytte nye bånd Dit hvor jeg dro, men aldri kom Bort fra en verden der døden har slått rot Til et liv uten et blylodd om min fot Hvorhen du drar, jeg blir vel med Vi har vel ingenting å tape på det Nå som alle har dømt oss nord og ned Er der bare å pakke sammen sakene Så nå i natt, hvis vi legger ut på svøm Når vi i morgengryet kysten av vår drøm Det fins et Hydra der et sted Det fins et Hydra et sted På tide å komme seg i havn På tide å skaffe seg et navn Et navn som klinger av blomster og blod Fjernt fra jantelov og bedehustro På tide å ta seg en drink På tide å stille tørsten sin Langt der ute, ved foten av en himmelrand Fins et gilde og et drikkevann Så hvorhen du drar, jeg blir nok med. Vi har vel ingenting å tape på det Nå som alle har dømt oss nord og ned Er der bare å pakke sammen sakene Så nå i natt, hvis vi legger ut på svøm Når vi i morgengryet kysten av vår drøm Det fins et Hydra der et sted Det fins et Hydra et sted

Jeg tenker nå og da på dem som gikk, på det som var Mens sporene på stien gror igjen Gåtene som fins i oss er gåter uten svar Og livet er å tyde dem Så synd at jeg må stille uten deg Så synd at jeg må stille uten deg Så synd at jeg må stille uten deg Så synd at jeg må stille uten deg Venner kom og venner gikk, eller var det jeg som løp og gjemte meg dypt inne i skogen? Verden utenfor kan fint leve uten meg Men jeg kan aldri leve uten den Så synd at jeg må stille uten deg Så synd at jeg må stille uten deg Så synd at jeg må stille uten deg Så synd at jeg må stille uten deg

Seilergutten lar skuta gå mot syd Han har åpenbart forlatt sitt hjem, sin by Og sjøen er så dyp, og havet rummelig Taust og troløst og tålmodig Hele livet på en flåte, hele livet langt til havs Seilergutten, han lot alle igjen Og de skuer ut, ser de kjente der? Nei, sjelden For havet er så stort, og minnet er så kort Og byen ligner mer og mer et fort Og byen er en festning og et fort Hele livet på en flåte, hele livet langt til havs Seilergutten driver uten ror og mast Han har livet som mål, men døden med som last Og byen er så fjern, himmelen så vid Hav og skute er i evig strid Hav og skute i evig strid Hele livet på en flåte, hele livet langt til havs

Det er lyst nede på Nordraak, timene gikk hen Vi har drukket noen glass og vi går Kvelden lukker seg om oss Det er nær stengetid, vi tar den vante veien hjem Gjennom mylderet av folk utenfor Rå aprilluft slår mot oss Når vi kommer ut Og prikkingen i huden tar slutt Lutende, hutrende, skadeskutt Siste samtaler er avbrutt Og blander seg med nattefrost Ved Wergelandsveien Der bilenes lys går i kryss gjennom regn Skjødesløse skritt avtegner seg Ved Wergelandsveien Du står i en by, forsøker samle deg Du sier at du angrer deg Og rester av samtaler, rester av ord Klinger et sted, helt likt Det risler i rustne piper Rastløse blikk over Respatexbord En poet resiterer noen dikt Du sier du ikke begriper Før du går igjen Vender nesen hjem Og du gir deg hen Til stillheten Mellom skjøre lysstriper Ved Wergelandsveien Der bilenes lys går i kryss gjennom regn Skjødesløse skritt avtegner seg Ved Wergelandsveien Du står i en by, forsøker samle deg Du sier at du angrer deg Det er mørkt nede på Nordraak, timene gikk hen Vi har drukket noen glass og vi går Kvelden lukker seg om oss Tilbake står en ramme igjen Full av rifter og flenger og sår Rå aprilluft slår mot oss Når vi kommer ut Og prikkingen i huden tar slutt Lutende, hutrende, skadeskutt Siste samtaler er avbrutt Og blander seg med nattefrost Ved Wergelandsveien Der bilenes lys går kryss gjennom regn Skjødesløse skritt avtegner seg Ved Wergelandsveien Jeg står i en by forsøker samle meg Jeg vet du aldri angret deg

Vi treffes knapt noe mer Vårt vennskap ligger i grus Så fins det knapt noe mer Enn tomme ord og en utsovet rus Og seks rustne strenger og en påbegynt blues Så kan vi vel si At det var det, vi har skværet opp Og vi kjenner oss litt fri, men det tærer så på innvendig Og på seks rustne strenger og en sober melodi Jeg hadde ikke trengt å sitte her og deppe nattestid, men det hender jo — ja, det skjer uavlatelig Selv om du holdt deg for god Så er du ennå gjest i mitt hus Du renner i mitt blod Du fins i hver bit av et speil som er knust Og i seks rustne strenger og en påbegynt blues

Lyst te' å høre en jugesaga? Her ska' du få en fortalt Jeg har stikki hjemmefra — har rømt fra alle og alt Har solgt min sjel på svartebørsen og hjertet på billigsalg Jeg har vingla hit og dit og utsatt alle valg Og jeg har krypi mer enn vandra på to bein Jeg blei født i en krangel og dumpa på veien Og døpt i en rangel jeg en gang hadde med deg Enn så lenge er jeg her Enn så lenge er jeg her Enn så lenge er jeg her Ofte stansa ved stengte dører Og mista nøkla i snøen Dansa halling på vinterføre Jeg sklei og ramla i sjøen Jeg har klatra Himalaya, jeg brakk hvert bein da jeg falt Jeg har lagt til havs fra kaia og gått ned med alt Og jeg har lånt meg opp til pipa og spilt bort Alt hva jeg eide, alle penger på bok Og hva var det godt for, jeg er stadig like klok Og enn så lenge er jeg her Enn så lenge er jeg her Enn så lenge er jeg her På brudedans med kniv i slire Jeg sloss mot fut og mot fant Blei jaga bort av Bygdedyret Jeg tok med bruden i pant Jeg har hilst på Fanden sjøl, han bød meg dattern sin Jeg har stått med bidragsfogden på nakken min For alt jeg veit har Paven sjøl lyst meg i bann Like fullt kan jeg sove og hva mer kan jeg si? Livet går videre med fusk og fanteri Enn så lenge er jeg her Enn så lenge er jeg her Enn så lenge er jeg her

Og nå er det slutt med dem du menger deg med Og nå har du sett det du kom for å se Du trenger nye byer med nye lyder Og morgener med magiske lysspill Nye scener og nye streder og nye steder der du kan gå deg vill Og jeg brenner etter å se deg i fullt dagslys Tydelig, med alle dine trekk I lett duskregn, utenbys Der hvor du finner all din slekt Og du går ned en sidegate I flekkene av lys der glir du vekk Kunne vært Berlin, Paris, København En by uten tid, uten sted, uten navn Endeløse vandringer i trafikkens ustanselige sus Og i årenettет under huden din — der fins byens blodige blues Og bygger et hjem der hvor bygg aldri stod Og du river det ned før du flytter inn for å bo Og der hvor nattrikken synger om gater du ikke kjenner Der finner sjelen fred og ro Og der hvor glassene klirrer i de store restauranter Der lever du inkognito Og jeg synes nok jeg ser deg i fullt dagslys Med naken og med hvitbleket hud I lett duskregn, utenbys Som en brudgom som finner sin brud Og du går ned en sidegate Og der venter du på mitt bud Kunne vært Rio, Roma, København En by uten tid, uten sted, uten navn Endeløse vandringer — en fremmed i hver gate og i hvert hus Og i årenettет under huden din — der fins byens blodige blues Og du driver mot sør, og du driver mot øst og du driver mot nord Ingen vet hvor du går, ingen vet hvem du er, ingen vet hvor du bor Og du slites av angsten som sniker seg inn Og drifter som herjer i ditt blod Jaget av egne, klaprende fottrinn Der vandrer du inkognito Og jeg synes nok jeg ser deg i fullt dagslys Der et dødningehode viser seg I lett duskregn, utenbys Der viser du ditt sanne jeg Og du går ned en sidegate Og det er noe ved det som fengsler meg Kunne vært Madrid, Moskva, København En by uten tid, uten sted, uten navn Endeløse vandringer — en fremmed i hver gate og i hvert hus Og i årenettет under huden din — der fins byens blodige blues

En bunnløs sjakt den her tida Lufta full av svevstøv Jeg har vandra i en virvel av mørke gater Har tråkka i råttent løv Har brent alle bruer til fortida Jorda der ligger brakk Røyken fra fabrikken Lukta av ammoniakk Ingen av mine ble med hit i det fremmede De holdt en stund før de stakk hver og en av dem Jeg har kommet hit som en spraglete fugl som stikker seg ut Hotellportieren tar bagasjen min En fremmed sjekker inn Har kommet til hotellet ved sjøen Mye folk der i baren I byen her er jeg ingenting Og de ler og peker: Hvem er han? Skuer ut mot havet Får en drink av bartenderen Dette er sted for de tapte sjeler De strandede sjømenns hjem Skakkjørte folk lever her i det fremmede Fortida ligger i ruiner et sted bak dem Jeg har kommet hit som en spraglete fugl som stikker seg ut En søvnløs sjel med et trøblete sinn En fremmed sjekker inn De løper som rotter i alle retninger I et nådeløst anarki Nå stiller de seg opp i en uendelig lang kø foran Wilhelmsens rederi Jeg har fulgt mine instinkter helt blindt Har endt opp i utkanten her Ved en nedlagt fabrikk, i et sjømannshotell Og jeg kjenner hvor ensom dette er Jeg er en rotløs sjel som lever her i det uvisse Jeg har sjekket inn på ubestemt tid Jeg kom hit som en spraglete fugl som stikker seg ut Må unngå å suge lufta her inn Men jeg har allerede sjekket inn

Ingen vei tilbake nå Alt er forut og et stykke å gå En siste drink, og den spanderer jeg Jeg cruiser ut i krom og metall Hugger meg gjennom et råtnende skall Har vaklet og falt, og vaklende drar jeg min vei Og driver, driver Driver mot et ukjent tilholdssted Jeg kjører ned langs E6 et sted Jeg flykter fra noe, må skrive om det Som Sarrazin, Kerouac og Charrière Som driver, driver Må stå til rette med fortida Jeg gir vel faen i fortida! Har jeg gjort noe kriminelt Tar jeg straffen for det Her jeg driver, driver Driver mot et ukjent tilholdssted Asfalthorer og folk på rømmen Følger den samme drømmen Og cowboyer som rir i solnedgang Ingenting som holder igjen Ingenting som driver dem Enn å fylle tanken og legge ut på sprang Livet er en roadmovie I går er død, jeg er i live og fri Jeg kjenner hver kneipe i hver forstad til Paris Og driver, driver På motorveien i en roadmovie Og driver, driver På motorveien i en roadmovie Kan plukke opp en haiker eller to Og alle andre som har uroen i sitt blod Og lever livet på vagabondevis

Jeg kommer fra et sted i skyggene På flukt fra kommandanten og hans menn Søker til et sted som er tryggere Aner ikke hvor det er hen Ingen her som våger følge meg Jeg jages gjennom alle byer Men du min bror, du skal angi meg Innen midnatt er jeg blitt martyr Alle mine venner håner meg Det sliter meg på sjelens dyp Alle bønner faller på steingrunn her En gang var jeg en prest Men nå er jeg et kryp Og jeg drikker mine sorger Drikker mine sorger Skål for alle orgier, skål for at vi holder ut Jeg hører til blant de utstøtte Vi er ikke mange igjen her nå Så forsvarsløse menn mot murene De tok jo dem de kunne få Fortell meg nå hvem vi slekter på Fortell meg hvem vi er, fortell Verden er så fremmed Verre enn som så Er det fremmede i oss selv Alle mine venner spotter meg Og kaster stein og skit og grus Alle bønner faller på steingrunn her Alle mine drømmer er tråkket på og knust Og jeg drikker mine sorger Drikker mine sorger Skål for alle orgier, skål for at vi holder ut I ord og gjerning har jeg søkt og famlet Fra bønn til svir, så bønn til svir igjen Han sa: «Der to eller tre i mitt navn er samlet Der er jeg, står jeg, midt i blant dem» Jeg kommer fra et sted i randsonen Som ikke lenger er noe sted Innen midnatt kommer dødsskvadronen Den er her nok i god tid før det Jeg holder min siste messe i all hemmelighet Før de stenger porten helt igjen De får ta meg som jeg er i all min skrøpelighet Min Gud, min Gud, hvor er du hen? Alle mine venner håner meg Det sliter meg på sjelens dyp Alle bønner faller på steingrunn her En gang var jeg en prest Men nå er jeg et kryp Og jeg drikker mine sorger Drikker mine sorger Skål for alle orgier, skål for at vi holder ut Alle mine venner spotter meg Og kaster stein og skit og grus Alle bønner faller på steingrunn her Alle mine drømmer er tråkket på og knust Og jeg drikker mine sorger Drikker mine sorger Skål for alle orgier, skål for at vi holder ut

Du ser og hører ingenting Der du sitter og skravler og drikker vin Jeg er vektløs som dun og lydløs som katten Jeg smyger meg ut i natten En merket mann med et like merket sinn Det fins alltid et etterpå Man prøver, men får ikke til å forstå Angeren kommer og setter seg ned her på en stol Han bringer med seg alkohol Han vil helst drukne meg i de brustne hjerters gråt Jeg klandrer ingen For såret i bringen Har ennå kårdespissen dypt i meg Jeg får deg ikke ut, jeg får deg ikke ut Så svak er jeg, så svak er jeg Jeg er svak for deg Jeg er svak for deg Jeg er svak for deg Jeg skriver fra Rivieraen, har vært her en tid Martret av fønvind og melankoli For meg i de dunkle smug jeg vandrer i Er du maisolen i et septemberliv I en håpløst lengselsfylt og rastløs tid Jeg klandrer ingen For såret i bringen Har ennå kårdespissen dypt i meg Jeg får deg ikke ut, jeg får deg ikke ut Så svak er jeg, så svak er jeg Jeg er svak for deg Jeg er svak for deg Jeg er svak for deg Med et siste kyss limer jeg konvolutten Jeg tenker at dette er slutten Om du vil nå meg nå så får du ta kontakt per korrespondanse Eller send en liten krans Send til de brustne hjerters poste restante Jeg klandrer ingen For såret i bringen Har ennå kårdespissen dypt i meg Jeg får deg ikke ut, jeg får deg ikke ut Så svak er jeg, så svak er jeg Jeg er svak for deg Jeg er svak for deg Jeg er svak for deg

Et blodig klede En far over liket til sin unge sønn Hodet hans inn mot brystet Et blodig klede Under der: Den kalde grunn Over det: Svart morgenlys Mariupol — en gang en stolt og fredelig by Mariupol — et nytt Aleppo, et nytt Groznyj Mariupol — hvor skal vi vende oss for å få et svar? Mariupol — i svarte sekker i en massegrav Mariupol — vinden driver videre opp mot Kyev Mariupol — veksler ikke rubler imot tapte liv Mariupol — stengte veier ut, ingen korridor Mariupol — finnes det noen trøst i et fattig ord? Et blodig klede Over byen, over landet og Europas jord

Charlestonkjole i tidens ånd Fjærboa og hodebånd Så elegant og grasiøst Leppene røde som vin Perlekjede, pudret kinn Og munnstykket med sigaretten, så amorøst Du er som henta fra 'The roaring twenties' The Great Gatsby Jeg venter på stasjonen i min mormors gamle koffert Men alle tog er innstilt Den verden her er innbilt Reisen her er gjort av Edvin eller Albert I et liv, en annen tid, et annet sted Fotoene i svart-hvitt I sepia ditt ansikt I et selskap, en sommerkveld, St.Hans I hånden sigaretten Mens en fremmed bak lorgnetten Reiser seg, tar din hånd, byr opp til dans Eller nede på strandpromenaden Med alpelue, som damen med hunden Som hos Tsjekhov En femme fatale, femti-sekstitall Lauren Bacall, Brigitte Bardot I et liv, en annen tid, et annet sted I et liv, en annen tid, et annet sted På dampbåten på fjorden Hvitvinsglass i solen Mye liv, stemmesurr, kvinner og menn En elsker i en annen by Et hotellrom i Tblisi Og sykdommen, skuddene og bohemen Du er inn og ut av flere personer Flere apparisjoner Jeg venter på stasjonen med min mormors gamle koffert Men alle tog er innstilt Den verden her er innbilt Reisen her er gjort av Edvin eller Albert I et liv, en annen tid, et annet sted I et liv, en annen tid, et annet sted

Alle kom de langveisfra, ingen sjel var herifra Og byen var deres lekegrind De tok seg inn i tomme hus, aldri fri for en slags rus Og byen ble deres lekegrind Det var røyk og heroin, folk gikk ut og folk gikk inn, og på stereoen: Velvet Underground Alle de kjente var innom der og kjente litt på friheten der i den gamle funkisvillaen Før politiet kastet dem ut Uti nattens mørke skjød Rekende gatelangs Skjebnen har mange navn En sprøyte, blodåre, et savn Alle kom vi langveisfra Jeg har glidd vekk fra vennene dine og selvsagt og fra deg, Caroline, og nå er alt forandret Først var vi forelskede, nå er vi nesten fremmede for hverandre Jeg kom hit uten noenting og spilte rollen som typen din, men nå er det over Det er ennå varmt i laknene når jeg samler sammen sakene, og du ligger og sover Og jeg kommer meg ut i natten Ut i nattens mange rom Rekende gatelangs Flere timer har passert En flaske, et hospits, en prostituert Alle kom vi langveisfra Jeg vet at jeg må takle dette, jeg våkner her våt av svette, med bekymring for framtida Jeg vet at ting går i ring, jeg har arvet mors bekymring fra lenge sida Og også hun kom langveisfra, hun var ikke herifra, en fremmed i sinn og skinn Og jeg står en stund og skuer ut Mot byens tak og byens hus, og jeg kjenner på uroen Når jeg glir ut i natten Ut i nattens mange rom Rekende gatelangs Mye liv og nattebråk En sjel, en drift, en rock'n roll-låt Alle kom vi langveisfra, ingen sjel var herifra Og verden ble vår lekegrind Vi tok oss inn i tomme hus, sjelden fri for en slags rus Og vi ble der i vår lekegrind Vi gikk inn i strømmen der Av folk, penger, drømmer og begjær Vi var jo så jomfruelige Alle kom vi utenfra Alle trodde vi hadde det bra Og at dette var det naturlige Før vi kastet oss ut i natten Ut i nattens mange rom Rekende gatelangs Mye liv og nattebråk En sjel, en drift, en rock'n roll-låt Alle kom vi langveisfra Vi er små, små sjeler, akk så små